Hardangervidda alene

Hardangervidda alene

Jeg blir ofte inspirert av andre på instagram til å reise på tur. Denne dagen sitter jeg hjemme på sofaen å scroller meg nedover feeden. Feeden er full av folk som koser seg på fjellet i sola, snøen dekker fortsatt fjellene og mange er ute å snørekjører og andre er ute med pulken. Her sitter jeg i sofaen å ser på tv, mens det er skikkelig påskevær ute. Jeg blir ganske fort rastløs, reiser meg opp å sier til Øyvind «Jeg pakker pulken å stikker til Hardangervidda med bikkjene». Øyvind svarer «jeg skal hjelpe deg å pakke». Jeg er heldig som har en så snill mann, han støtter meg uansett hva slags fanteri jeg driver med.

Så var bilen pakka og jeg har sagt hade til Øyvind. Det er alltid litt skummelt å reise på tur alene, men jeg vet hvor mye jeg får igjen. Mestring, glede og den etterlengtede frihetsfølelsen. Jeg bestemmer meg for å kjøre opp til Solheimstulen turisthytte, lufter Alaska og Nanook og gir dem mat. Så går jeg inn på hytta hvor jeg får et herremåltid uten like. Jeg bestemmer meg for å sove her i natt, siden det er så sent. Hytta er utrolig fin og jeg koser meg foran peisen og de som driver her forteller meg litt om området her.

Det er en ny morgen, sola fyller fjellet med et nydelig lys og jeg føler meg mer hel enn når jeg satt hjemme i sofaen. Jeg kjører videre til Ustaoset, her er utgangspunktet mitt. Planen er å gå på ski med pulk fra Ustaoset og inn til Tuva Turisthytte. Jeg tar utstyret og muttene ut av bilen og de er gira på å komme seg avgårde.

Jeg spenner på meg skia og pulken med muttene foran meg. 100 meter inn i løypa er det en asfalt-flekk som jeg ser litt forsent – og jeg går rett på snørra. Skraper opp hånda og kneene mine og får en ganske støkk i hele kroppen. Jeg tar av skia og fester Nanook og Alaska i noen stolper. Med angsten i pulken takler jeg dette veldig dårlig. Tankene svirrer og hodet koker. Jeg må gråte det ut, det pleier å hjelpe. Jeg gråter og banner i 5min, og nekter at dette skal stoppe turen. JEG VIL opp på vidda. JEG VIL kose meg med muttene mine. Angsten skal IKKE få bestemme over meg . Jeg får roa meg ned, renser såret og tar noen slurker av soloen. «Det her går fint, kom igjen» tenker jeg.

Etter 10min er det hele glemt og vi koser oss i løypa. Det er utrolig fint vær, sola varmer godt og himmelen er helt blå. Bortover i løypa står det skilter til Tuva Turisthytte. Jeg legger ikke merke til at merkingen er sort da, men i ettertid har jeg lært at det betyr «ekstra krevende» , hadde jeg visst det da, så hadde jeg nok ikke valgt den ruta. Vi fortsetter mot Tuva turisthytte. Plutselig mister jeg skia og Nanook har kommet seg løs, for et kaos. Men jeg tar det hele med et smil, det er tross alt påskevær og vi SKAL opp på vidda. Det har jeg bestemt oss for.

Så kommer den lengste og bratteste bakken opp til Tuva, optimistisk som jeg er tenker jeg at det er null stress. Det er ikke en liten motbakke som du kanskje tenker nå, neida. det går rett opp. Vi tar en liten rast i bunn av bakken før vi går videre, dette trenger vi energi påfyll for. Etter en god rast, forbereder vi oss for bakken. Jeg finner fort ut at jeg skulle tatt fell på skia, godt jeg tok med for sikkerhetskyld haha. Hadde ikke klart det uten.

Halvveis opp bakken med syrefest i beina og mutter som bare vil gjøre som de føler for kjenner jeg meg veldig klar for en liten pause. Vi kommer oss opp til et flatere parti hvor vi puster. Her kjenner jeg litt på følelsen av panikk over hva jeg driver med. Angsten herjer litt i hodet nå. Jeg spiser litt sjokolade og koser med Nanook og Alaska. De får noen go’ biter og ser fornøyde ut. Jeg ringer til Øyvind, og han kikker på kartet og forteller meg at det ikke er lenge igjen før jeg er oppe på toppen. (Hvorfor tok jeg ikke med kart egentlig.) Han sier også «Husk at du skal ned igjen også», da slår det meg at jeg faktisk skal samme vei ned.

Vi fortsetter i 1t til, og plutselig er det helt flatt! Jeg kjenner en helt utrolig følelse av mestring og jeg gråter av glede. Jeg ser meg utover terrenget, det er så fint. Det er flatt så langt jeg kan se, rypene flyr lavt over løypa og sola varmer godt. Det er helt vindstille og jeg kjenner roen helt inn i hjerterota.

Vi suser over vidda og bortover til Tuva, rypene har fulgt oss hele veien og muttene har spist seg mette på rypebæsj. Siste partiet ned til Tuva er ganske bratt, men vi kommer oss helskinna ned. Vi finner oss en camp i nærheten av hytta, men langt nok så vi føler oss mer alene. Sola er på vei ned, og det begynner å bli kaldt. Jeg setter opp teltet, blåser opp liggeunderlaget og gjør det hjemmekoselig. Så skifter jeg ulla og lager meg noe mat, muttene har selvsagt fått mat, og har lagt seg til å sove utenfor teltet. Jeg koser meg med maten og tenker over dagen. Jeg er stolt av meg selv. Det begynner å bli enda kaldere, så jeg lager meg varmeflaske og tar Alaska og Nanook inn i teltet. De gir meg masse varme i teltet og jeg merker stor forskjell. Vi legger oss og slokner med engang.

Jeg våkner av rypene som synger utenfor teltet. Det høres ut som de er rett utenfor. En utrolig behagelig lyd å våkne til, det gir en veldig ro som gjør at jeg slapper mer av enn på lenge. Etterhvert setter jeg Alaska og Nanook ut, så de får strekt litt på seg, Sola begynner å skinne på teltduken og jeg har klart å sove enda en natt alene. Jeg må innrømme at jeg er litt kry på dette tidpunktet.

Jeg får i meg en god frokost og koser meg til lyden av rypene. Kanskje det var de som vekket meg i dag tidlig. Alaska ligger å myser mot sola og Nanook ligger fremdeles som et slakt – sliten etter i går. Etterhvert begynner jeg å pakke ned camp, vi skal hjemover igjen. Jeg vil helst være her noen dager til, men det får jeg ha til gode.

Skia spennes på og bikkjene er gira. De skjønner at de skal ut å trekke. Man kan se gleden i øynene og smilet som rommer halve ansiktet, Alaska spretter opp på to bein og er klar for å løpe, Nanook blir like gira. Jeg holder igjen alt jeg klarer for å ordne resten. Så slipper jeg opp, og vi farer avgårde. For noen maskiner jeg har. Jeg kjenner en stor takknemlighet over at de faktisk gidder å trekke meg og den store pulken bak meg. Hva har jeg gjort for å forjene dette?

Etter en stund kommer vi oss bort til bakken. Jeg tar en avgjørelse på at det ikke er trygt å gå på ski med 2 trekkhunder og pulk bak meg ned den bakken her. Jeg bestemmer meg for å feste Alaska i pulken med en hanefot, Nanook går i stramt bånd bak meg og skia må av. Alaska er veldig flink og går rolig på kommando. Nanook derimot står å hopper seg frem til min store fortvilelse. Jeg går ett steg av gangen, og håper på at ingen av bikkjene skal hoppe fram – da går det til helsike. Jeg fokuserer veldig på at alt skal gå bra, vi tar en liten pause på samme sted som sist. Her ramler den ene skia av pulken og jeg må hoppe etter den i håp om at de ikke sklir ned hele bakken. Jeg får tak i den og kan puste lettet ut. Herrefred for en tur. Kanskje det kan være lurt å sjekke høydemeter neste gang. Jeg lærer noe hele tiden.

Nanook, Alaska og jeg kommer oss helskinna ned igjen, med fregner og solskinn i hele ansiktet. Det har vært en krevende og utfordrende tur som jeg aldri kommer til å glemme. Jeg hadde aldri trodd at jeg skulle klare å reise inn til vidda helt alene med begge bikkjene, overleve natta, finne frem og tilbake, huske alt og tilogmed kose meg. Jeg er utrolig stolt over meg selv, og sitter igjen med en følelse at jeg kan klare alt jeg vil. Jeg som trodde for bare noen mndr siden at jeg aldri kom til å tørre å sove ute alene. Det å ha med angsten på tur kan være veldig krevenede. Selv om friluftslivet er et fristed for meg så kan jeg kjenne på den der og. Jeg må ikke godta falsk alarm, bare fortelle kroppen at det ikke er farlig.


8 kommentarer til «Hardangervidda alene»

  1. Det er en fantastisk lesning, og jeg kjenner jeg blir så stolt av deg. Blir rørt over å lese om gleden du har over å nyte naturen, blir oppriktig glad for mestringsfølelsen du får. Blir imponert over hvordan du takler det ukjente. Er så glad for å kjenne ei så flott jente som deg ❤🌞❤

  2. Du er ufattelig tøff som tørr å trosse angsten, det krever utrolig mye av en person! 👊🏼 Veldig kult å lese det du skriver og at du har puttet inn bilder og videoer i teksten 🤩 Naturen er noe helt magisk og fantastisk terapi 😊

  3. Herlighet for en tur! Gleder meg til å gå sammen med deg til vinteren nå når du har så mye erfaring. 😃😃 Kjenner godt igjen kampen med angsten. Jeg tror den gjør alt for å holde oss igjen hjemme i den trygge sofaen. ❤️😍

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

%d bloggere liker dette: